Forbindelsesflater

Forbindelsesflater er møtende overflater mellom to eller flere komponenter som danner en kobling og som overfører krefter, moment, varme eller elektriske signaler mellom delene. Slike flater kan være planlagte eller buede og forekommer i mange typer konstruksjoner, for eksempel flateflater mellom bolteforbindelser i flangeinstallasjoner eller kontaktflater i limte, sveisede eller låste sammensetninger.

Funksjonen til forbindelsesflater er å sikre at lasten fordeles jevnt mellom delene, opprettholde riktig akseforbindelse og stivhet, og i tilfelle tetning å hindre lekkasje mellom miljøer. De kan være mekaniske kontaktflater i bolte- og flangeforbindelser, eller glidende og elastiske kontaktflater i bearings- eller låsestrukturer. Tetning mellom flater oppnås ofte med gummipakninger, O-ringer eller andre tetningsmaterialer.

Design og krav til forbindelsesflater omfatter kontroll av planhet, parallelitet og overflateprofil for å sikre tilstrekkelig kontakt og riktig fordeling av klampetrykk. Overflatens kvalitet, herunder glatthet og råhet (for eksempel Ra-verdier), påvirker tetning og slitasje. Materialvalg, korrosjonsbeskyttelse og kompatibilitet med eventuelle tetningsmidler er også viktige. I tillegg må termiske ekspansjonsforhold og mekaniske toleranser vurderes for å unngå misalignment eller lekkasjer under driftsforhold.

Kvalitetssikring innebærer måling av planhet, parallellitet og flathet ved hjelp av metoder som koordinatmålemaskin eller profilometriske tester, samt lekkasjetester eller kontroll av tilsvarende klampetrykk i bolteforbindelser. Forbindelsesflater er derfor kritiske for fleksibilitet, tetthet og pålitelighet i mange systemer, fra rør og maskineri til elektriske koblinger.