Etableringsbarrierer

Etableringsbarrierer er hindringer som gjør det vanskelig for nye aktører å etablere seg og konkurrere i et marked. Barrierene kan være både strukturelle og strategiske og kan oppstå i ulike bransjer og jurisdiksjoner.

Strukturelle barrierer knytter seg til markedets karakteristika og krav til kapital, teknologi og distribuering. Eksempler inkluderer høye faste kostnader og kapitalkrav, skala- og kostnadsfordeler som favoriserer etablerte aktører, nettverkseffekter, sterke merkevarer og lojalitet, samt regulatoriske krav som lisenser, tillatelser og standardkrav.

Strategiske barrierer oppstår gjennom konkurransestrategier hos eksisterende aktører. Dette kan innebære langsiktige kontrakter med distributører, eksklusivitetsavtaler, prisstrategier som gjør det vanskelig for nykommere å konkurrere, eller kontroll over essensielle innsatsfaktorer og langsiktige investeringsforpliktelser.

Andre kilder til etableringsbarrierer er informasjonsasymmetri, tilgang til teknologi og patenter, samt begrenset tilgang til nødvendige infrastrukturressurser eller distribusjonskanaler.

Effekter av etableringsbarrierer inkluderer lavere konkurranse, høyere priser, mindre innovasjon og begrenset produktutvalg for forbrukere. Barrierene kan også bremse økonomisk dynamikk og hindre nye bedrifter i å vokse.

Måling: indikatorer som markedsstruktur (HHI), antall nye aktører, tid til etablering, regulatorisk byrde og tilgang til finansiering gir inntrykk av hvor store barrierene er.

Policy og tiltak: det er viktig å balansere behovet for sikkerhet og standarder med behovet for konkurranse. Forslag inkluderer målrettet deregulering der det er fornuftig, håndheving av konkurranseregler, adgangen til essensielle fasiliteter, åpning av distribusjonskanaler, samt støtteordninger for finansiering og konkurransedyktige offentlige anskaffelser.

Vurdering: etableringsbarrierer kan være nødvendige for å sikre standarder og sikkerhet, men bør ikke være unødvendige hindringer for konkurransen.