eksklusivitetsavtaler

Eksklusivitetsavtaler er kontrakter hvor en part gis eller påtar seg eksklusive rettigheter til å selge, distribuere eller lisensiere varer eller tjenester innenfor et bestemt område, en bestemt bransje eller et markedssegment. Avtalen kan fastsette hvilke produkter som omfattes, hvilket geografisk område som er dekket og i hvilken periode eksklusiviteten gjelder. Motytelsen består ofte av forpliktelser som minstekjøp, høyere volum eller markedsførings- og salgsstøtte.

Vanlige former er eksklusiv forhandler- eller agenturavtale, eksklusiv leverings- eller kjøpsavtale, samt eksklusiv lisens- eller franchiseavtale. I praksis innebærer eksklusiviteten at den utøvende parten ikke tilbyr liknende rettigheter til konkurrenter innenfor avtalt område eller felt, mens den andre parten ofte får forpliktelser i form av salgsmål, kvalitetskrav og merkevarestandarder.

Viktige elementer i slike avtaler inkluderer omfanget av eksklusiviteten (territorium og felt), varighet og eventuelle oppfyllelseskrav, minimumsforpliktelser, kvalitetskontroll, rapportering og rettigheter ved oppsigelse. Avtalen kan også inneholde klausuler om ikke-konkurranse, endringer i markedsforhold og forholdsregler ved overdragelse eller insolvens.

Regulering og konkurransevern går inn dersom eksklusivitetsavtaler begrenser konkurransen i urimelig grad. Norske konkurranselover og europeisk konkurranserett legger vekt på at vertikale eksklusiviteter ikke skal hindre effektiv konkurranse eller urettmessig begrense forbrukertilbud. Partene bør avklare rettigheter ved opphør og mulige konsekvenser for varemerke, kundeinformasjon og beholdning.

Fordeler med eksklusivitetsavtaler inkluderer markedsstabilitet, prioritet i leveranser og bedre samarbeid i markedsføringsarbeidet. Ulemper kan være mindre konkurranse, høyere priser for kunder og risiko ved mislighold av forpliktelser eller endringer i markedsforhold.