Difosfonater

Difosfonater, ofte kalt bisfosfonater, er en gruppe legemidler som hemmer benresorpsjonen ved å påvirke osteoklaster i beinet. De binder seg til hydroksyapatitt i knokler og blir tatt opp i osteoklaster under knoklesporing, noe som reduserer celleaktiviteten og overlevelsen til osteoklaster.

Nitrogenholdige bisfosfonater (for eksempel alendronat, risedronat, ibandronat og zoledronsyre) hemmere farnesylpyrophosphate-syntase i mevalonat-stien, noe som fører til nedsatt osteoklastaktivering og apoptose. Ikke-nitrogenholdige bisfosfonater, som etidronat, virker ved å omdannes til cytotoksiske ATP-analoger i osteoklaster, noe som forstyrrer energiproduksjonen og celledøden.

Bruksområder inkluderer behandling av osteoporose for å redusere frakturer, behandling av Pagets sykdom, hyperkalsemi relatert til kreft, og forebygging og behandling av beinmetastaser hos kreftpasienter. Tilgjengelige formuleringer inkluderer oral behandling (for eksempel alendronat, risedronat, ibandronat) og intravenøs behandling (for eksempel zoledronsyre, ibandronat).

Administrasjon og farmakokinetikk: oral behandling krever vanlig inntak på faste forhold, med fullt glass vann, og pasienten bør forbli oppreist i minst 30 minutter etter inntak for å redusere esofagale bivirkninger. IV-former gis som infusjon og brukes når oral behandling ikke tolereres eller absorberes tilstrekkelig. Difosfonater binder seg sterkt til bein og har langvarig effekt, og utskilles hovedsakelig via nyrene hos personer med normal nyrefunksjon.

Bivirkninger og forholdsregler inkluderer gastrointestinale reaksjoner, esofagitt ved oral bruk, samt sjeldne men alvorlige hendelser som osteonekrose i kjeve og atypiske femurfrakturer; pasienter kan også utvikle hypokalsemi og nyrefunksjonspåvirkning ved IV-behandling. Pasienter bør unngå samtidig inntak av kalsium eller antacida rett før eller etter dosering.