Bøyningsstrukturen

Bøyningsstrukturen er et grunnleggende begrep i språkvitenskapen som beskriver hvordan ord bøyes for å uttrykke grammatikk. Gjennom bøyning kommuniseres forhold som tall (singular og plural), kjønn, kasus, definithet og andre grammatiske kategorier for substantiv og pronomen, samt tid, aspekt og modus for verb. Bøyningsstrukturen gjelder i stor utstrekning forhold mellom en ordform og dens syntaktiske funksjon i setningen.

Et bøyningssystem består av paradigmer, dvs. sett av bøyningsformer som hører sammen for et gitt leddord (lemma). Hvert lemma har ett eller flere paradigm, og formene kan være regelmessige eller uregelmessige. Paradigmer varierer mellom språk og mellom ordklasser i et språk. Noen språk viser fusjon, der ett affiks uttrykker flere grammatiske kategorier samtidig; andre språk er mer tydelig agglutinative, med klare, adskilte affiks som hver bærer en betydning; eller de kan ligge nærmere et isolerende mønster hvor bøying i praksis er begrenset.

Typer av bøyningssystemer inkluderer substantivbøyning (tall, kasus, definithet), adjektivbøyning (overensstemmelse i kjønn og tall), og verbbøyning (tid, aspekt, modus, person og tall). Eksempler på generell tendens er at verb får former for presens og preteritum, mens substantiv og adjektiv endrer form for tall og samsvar. Bøyningsstrukturen varierer betydelig mellom språk, men felles funksjon er å markere grammatikk og forhold i setningen.

Betydningen av bøyningsstrukturen ligger i å forklare hvordan språk organiserer mening og grammatikk, samt å støtte språkstudier, språkopplæring og naturlig språkbehandling.