bøyningsformer

Bøyningsformer, eller bøyning, er de ulike formene et ord kan få for å uttrykke grammatisk informasjon som tall, kjønn, bestemthet, kasus, tempus og modus. De gjør det mulig å uttrykke hvem eller hva som snakkes om, når noe skjer, og i hvilken grad ordet står i forhold til andre ord i setningen.

For substantivene i norsk har bøyningene ofte å gjøre med kjønn og tall, samt bestemthet. Et ord som bok kan få flere former: en bok (ubestemt entall), boka (definert entall), bøker (ubestemt flertall), bøkene (definert flertall). Mange ord følger faste mønstre, men noen har uregelmessige eller variasjon mellom bokmål og nynorsk.

Verber bøyes etter tempus og modus. Infinitivformen er å lese. Presens: leser; preteritum: leste; perfektumsdannelse: har lest. Imperativ brukes for kommandoer: les! Noen verb har også forskjellige former i andre tempus eller i konjunktiv i enkelte dialekter.

Adjektiver bøyes og står i samsvar med substantivet de beskriver. Eksempel: stor bok (ubestemt entall, hankjønn), stort hus (ubestemt entall, intetkjønn), store bøker (ubetont flertall). Ved bestemt form kan adjektivet få en egen form i tillegg: den store boka, de store bøkene.

Pronomen varierer også i person og kasus, og har egne bøyningsformer: jeg, meg, min; du, deg; han, hennes, det, vårt, deres med flere.

I norsk finnes to offisielle skriftspråkvarianter, bokmål og nynorsk, som har sine egne bøyningsmønstre og regler. Bøyningsformer er sentrale i grammatikkundervisning og språkforståelse, og de varierer mellom ordklasser og språkvarianter.