verbbøyning

Verbbøyning, eller verbinfleksjon, er hvordan verb endrer form for å uttrykke tid, aspekt, stemme og andre forhold i setninger. I norsk fins mellom andre finite former som viser presens og preteritum, og de danner ofte kombinasjoner med hjelpeverb for full tidseting. Finitte former påvirker vanligvis ikke person eller tall i entall og flertall, men enkelte perifere former varierer med pronomen.

Norske verb deles ofte inn i svake og sterke verb. Svake verb får regelmessige endelser i preteritum og perfekt particip, for eksempel snakke: jeg snakker, du snakker, han snakket, vi har snakket. Sterke verb endrer vokal i preteritum og har ofte uregelmessige perfekt particip, for eksempel skrive: jeg skriver, jeg skrev, jeg har skrevet. Mange verb har både svake og sterke bøyningsmønstre avhengig av historisk utvikling.

Tid og aspekt uttrykkes vanligvis gjennom presens (nåtid), preteritum (fortid), og perfekt/ pluskvamperfekt ved bruk av hjelpeverbet har eller hadde: jeg har skrevet, jeg hadde sett. Perfekt dannes med partisipp i kombinasjon med hjelpeverbet.

Stemme kan uttrykkes ved passiv, ofte dannet med endelsen -s eller ved bruk av hjelpeverbe bli/å være sammen med partisipp, f.eks. huset bygges eller huset ble bygget. Dette gir mulighet til å velge mellom syntaktisk passiv og leddvis passiv.

Verbbøyning er et viktig område i norsk grammatikk og er sentralt i både bokmål og nynorsk, med tilsvarende prinsipper, men ulike ordformer og bruksmønstre.