hjelpeverb

Hjelpeverb, eller hjelpeverb, er en gruppe verb som brukes sammen med et hovedverb for å uttrykke tid, aspekt, stemning eller passivitet. De har vanligvis ikke betydning i seg selv alene, men bidrar til å formidle grammatisk informasjon i setningen. Hjelpeverb står ofte i finite former, mens hovedverbet står i infinitiv eller i partisipp.

Den norske språket har flere typer hjelpeverb. Ha og være brukes til å danne sammensatte tider og visse passivformer. Eksempel: Jeg har spist. Hun hadde reist. Passivformer uttrykkes ofte med hjelpeverbet bli: Boken blir skrevet av forfatteren, Boken ble skrevet, Boken er blitt skrevet.

Bli er spesielt vanlig som hjelpverbum i passiv stemme, der hovedverbet står i partisipp: Boken blir skrevet. Boken ble skrevet. Boken er blitt skrevet.

Modale hjelpeverb uttrykker mulighet, nødvendighet eller tilsiktet handling. De inkluderer kunne, måtte, skulle, vil og bør (burde). Den grammatiske konstruksjonen har hovedverbet i infinitiv etter modalverbet: Jeg kan komme. Du må gjøre det. Vi skal dra. Hun burde lese boka.

Sammen utgjør hjelpeverb en viktig del av norsk grammatikk ved å muliggjøre uttrykk av tid, stemning og syntaktisk forhold uten å bøye hovedverbet. Hjelpeverber kan være både hjelpe- og modalverber avhengig av konteksten og setningens struktur.