Blødningsrisiko

Blødningsrisiko betegner sannsynligheten for at en person vil få uønsket eller overdreven blodtap i en gitt situasjon. Risikoen varierer med både pasientens egne forhold og omstendighetene rundt en prosedyre eller behandling. Den brukes i klinisk praksis for å planlegge forebyggende tiltak og behandling.

Risikofaktorer hos pasienten inkluderer alder, comorbide tilstander som leversykdom, nyresvikt, trombocytopeni eller anemi, tidligere alvorlig blødning, alkoholbruk og genetiske koagulasjonsforstyrrelser. Legemidler som antikoagulantia (for eksempel warfarin eller direkte orale antikoagulantia) og antiplateletmidler, NSAIDs og legemiddelinteraksjoner kan øke risikoen. Prosedyre- eller behandlingsrelaterte faktorer inkluderer invasivitet, inngrepets størrelse og området som påvirkes.

Kartlegging skjer gjennom medisinsk historie, fysisk undersøkelse og laboratorieprøver som trombocyttall, INR, aPTT og fibrinogennivå. I enkelte situasjoner brukes kliniske scoringssystemer for å estimere blødningsrisiko, for eksempel HAS-BLED ved atrieflimmer som behandles med antikoagulasjon, samt generelle vurderinger av kirurgisk blødningsrisiko.

I klinisk praksis brukes blødningsrisiko til å balansere risikoen for blodpropp mot risikoen for blødning. Den påvirker valg av behandling og dosering av antikoagulantia, tidspunkt for inngrep og behovet for foreløpige eller reverserende tiltak.

Forebygging og håndtering inkluderer korrigering av koagulasjonsforstyrrelser, midlertidig avbrudd av visse legemidler, tilrettelegging for hemostase (lokalt eller teknisk) og om nødvendig bruk av reverseringsmidler eller blodprodukter.