Bioakkumulasjon

Bioakkumulasjon er prosessen der kjemikalier eller metaller i miljøet bygger opp konsentrasjonen i levende organismer over tid, som følge av kontinuerlig opptak og langsom utskillelse. Forurensninger som er persistente og lipofile, eller som har høy biotilgjengelighet, har høy tilbøyelighet til å oppsamle i organismenes vev, ofte i fettvev.

Prosessen skjer vanligvis gjennom opptak fra vann, mat og sediment, og påvirkes av organisasjonenes dietter, metabolisering og toleranse. Bioakkumulerte forbindelser kan akkumulere i flere organer og øke i løpet av livet. Effektiv utskillelse og biotransformasjon påvirker hvor raskt et individ blir av med stoffet.

Bioakkumulasjon er nært knyttet til biomagnifisering, der konsentrasjonen øker oppover næringskjeden. Begreper som biokonbasjonsfaktor (BAF) og biomagnifikasjonsfaktor (BMF) brukes for å beskrive hvor potensielt farlig et stoff er i et gitt miljø.

Vanlige forurensere som bioakkumuleres inkluderer polyklorerte bifenyler (PCB), DDT, polyaromatiske hydrokarboner (PAH) og metaller som kvikksølv, spesielt i form av metylkvikksølv. Slike forbindelser er ofte persistent, giftige og har langvarige effekter i økosystemer og mennesker som lever i eller spiser produkter fra påvirkede områder.

Virkningsområder inkluderer nedsatt vekst, nedsatt reproduksjon og atferdsendringer hos dyrearter; hos mennesker og dyr kan nevro-toksisitet og utviklingsskader forekomme ved tilstrekkelige eksponeringer. Risikoen analyseres i overvåking av miljø og matvarer, og retningslinjer fastsettes av myndighetene.

Måling av bioakkumulasjon benytter blant annet BAF og BMF, samt analyser av konsentrasjoner i vann, sediment og vev, ofte normalisert til fettinnhold. Internasjonale avtalene som Stockholm-konvensjonen og nasjonale retningslinjer underbygger overvåkning og begrensning av utslipp av persistente organiske forurensere og kvikksølv.