Bioakkumulerte

Bioakkumulerte er stoffer eller forbindelser som akkumuleres i levende organismer over tid på grunn av bioakkumulering. Dette skjer når opptaket av et stoff i organismen overstiger kroppens evne til å eliminere eller metabolisere det, slik at konsentrasjonen øker i vev og organer, ofte i fettvevet. Begrepet brukes om stoffer som legger seg til en enkelt art eller flere arter i et økosystem.

Opptak og mekanismer varierer, men stoffene tas vanligvis opp gjennom gjeller, fordøyelsessystem eller hud og kommer inn med vann, mat eller luft. Lipofile, eller fettløselige, forbindelser har en tendens til å akkumulere i fettvev. Persistente kjemikalier med lav nedbrytbarhet favoriserer bioakkumulering. Hva gjelder eliminasjon, kan metabolismen være langsom og halveringstiden lang, noe som gir akkumulasjon over tid. Miljøparametere som temperatur, pH og tilstedeværelse av andre kjemikalier påvirker opptak og nedbrytning. Begreper som biokonentrationsfaktor (BCF) og bioakkumulasjonsfaktor (BAF) brukes for å beskrive graden av akkumulering i organismer og i forhold til omgivelsene.

Eksempler på bioakkumulerte stoffer inkluderer persistente organiske substanser som PCB, DDT og dioxiner, samt enkelte tungmetaller som kvikksølv. Methylmerkuryr kan særlig akkumuleres i fisk og marine organismer, og utgjør risiko ved konsum for mennesker og rovdyr.

Forskjellen mellom bioakkumulerte og biomagnifisering er at bioakkumulering refererer til opphopning i en enkelt organisme, mens biomagnifisering beskriver økende konsentrasjon oppover i næringskjeden. Begge fenomener er viktige i toksikologi og miljøforvaltning, og ligger til grunn for regulatoriske grenser og overvåkingsprogrammer.