biomagnifikasjonsfaktor

Biomagnifikasjonsfaktor, forkortet BMF, er et mål på hvor mye et kjemisk stoff øker i konsentrasjon når man går oppover i en næringskjede fra byttedyr til predator. Begrepet brukes særlig om persistent eller lipofile forurensninger som akkumuleres i organismene og overføres mellom trofiske nivåer.

Definisjon og beregning: BMF er forholdet mellom konsentrasjonen av stoffet i en predator og konsentrasjonen i byttedyr som predatorens diett består av, ofte uttrykt som C_predator / C_prey. For lipofile forbindelser blir det vanlig å bruke lipid-normaliserte konsentrasjoner (C_lipid), slik at BMF beregnes som predatorens lipid-konsentrasjon delt på byttedyrets lipid-konsentrasjon. En tilsvarende tilnærming brukes for spesifikke stoffer som binder seg primært til proteiner, som metylmerkur.

Tydning og tolkning: En BMF større enn 1 indikerer biomagnifikasjon mellom de to nivåene; en BMF mindre enn 1 kan tyde på biodilusjon eller begrenset oppbygging i predatorens vev. Varsepuljen for biomagnifikasjon avhenger av kjemikaliets fysikokjemiske egenskaper, som log Kow, persistens og biotilgjengelighet, samt organismenes fysiologi og vekst.

Vanlige eksempler: Mange persistente organiske forurensninger (POPer) og tungmetaller viser biomagnifikasjon i akvatiske næringskjeder, spesielt metylmerkur og polyklorerte bifenyler (PCB) samt DDT og dioxiner. Effekt og risiko må vurderes i økologiske sammenhenger og ved vurdering av matsikkerhet, der BMF gir innspill til hvor alvorlig biomagnifikasjonen kan være for toppredatorer og mennesker som konsumerer fisk og sjømat.

Begrensninger: BMF er kontekstavhengig og kan variere med tid, sted, temperatur, organismeart og vekst. Den gir ikke alltid et entydig mål på total eksponering, men er nyttig for å forstå retningen i påfølgende trofiske nivåer.