Avbøyning

Avbøyning, eller infleksjon, er endringer av ord som uttrykker grammatisk informasjon som kjønn, tall, kasus, tid, modus og aspekt. Gjennom avbøyning tilpasser ordene seg setningens grammatiske funksjon, uten at ordets hovedinnhold endres. Avbøyning finnes i mange språk, men i varierende grad: noen språk er svært inflektive, mens andre er mer analytiske og bruker færre bøyningsformer.

Substantiv, pronomen og adjektiver: Mange språk bøyer substantiv etter kjønn og tall, og i noen språk også etter kasus. Adjektiver bøyes ofte i samsvar med substantivet. Eksempel på norsk bokmål: en bil (ubestemt, entall), bilen (bestemt, entall), biler (ubestemt, flertall), bilene (bestemt, flertall). Adjektiver som beskriver substantivet følger også kjønn og tall, for eksempel en stor bil, et stort hus, store biler.

Verb: Avbøyning av verb uttrykker tid, aspekt, modus, person og tall. Norsk har vanlige tidskategorier og former som viser perfekt og presens. Eksempel: være: jeg er, du er, han er, vi er, dere er, de er; i går var jeg; jeg har vært. Dette illustrerer hvordan verb endrer form avhengig av hvem som handler og når hendelsen skjer.

Systemtyper: Infleksjonssystemer varierer. Fusionalt språk bruker affikser som bærer flere grammatiske kategorier samtidig. Agglutinativt språk bygger ordet av tydelige, adskilte affikser. Analytiske språk, som engelsk i stor grad, bruker ordrekkefølge og hjelpeverb mer enn bøyninger. Mange språk ligger i mellom.

Historie og norsk praksis: Norske språk beholder kjønn og tall, og noen former av bestemthet i adjektiv og substantiv, mens kasusbruk er begrenset. Avbøyning gjør språkene fleksible i setningsbygging og kommunikasjon av betydning når ordstillingen blir mindre avgjørende.