kasusbruk

Kasusbruk er et begrep i grammatikk som beskriver hvordan språk bruker kasus – bøyningsformer eller partikler – for å markere forholdet mellom ord i en setning. Gjennom kasus kan man identifisere hvem som er subjekt, hvem som er direkte eller indirekte object, og eierskap mellom ord. I språk med et markant kasusystem foreligger vanligvis flere kasus, for eksempel nominativ (subjekt), akkusativ (direkte objekt), dativ (indirekte objekt) og genitiv (eiendom). Noen språk har også instrumentell, lokativ eller andre kasus. Kasusene påvirker ofte ordstillingen, ettersom kasusendinger signaliserer funksjonene og kan gi fleksibilitet i setningsbygningen. Mange språk bruker også preposisjoner i tillegg til kasus for å uttrykke disse relasjonene.

Typisk kan kasussystemer være fusjonerende, hvor en enkelt bøyning bærer flere informasjonskilder, eller agglutinerende, hvor hver ending har tydelig separerbar betydning. Ellers varierer det betydelig mellom språk: tysk og russisk har rike kasussystem; engelsk har i praksis mistet nominale kasus i hoveddelen av systemet, mens pronomen bevarer tydelige subjekts- og objektsformer.

I norsk er kasussystemet i stor grad begrenset i daglig tale og skriving. Subjekt- og objektsfunksjoner markeres primært gjennom ordstilling, ikke gjennom omfattende bøyninger av substantiver. Pronominer har separate subjekts- og objektsformer (jeg/meg, du/deg, han/hennes, osv.), og eierskap uttrykkes ofte med possessive determiners eller med genitivkonstruksjoner som mannens bok. Kasusbruk i norsk er derfor ofte mindre produktivt enn i språk med fullstendig nominalt kasussystem, men forekommer i faste uttrykk og i noen dialektiske varianter.