kasussystemer

Kasussystemer er måter å markere grammatisk funksjon i setninger ved å bøye ord som substantiver, pronomen og adjektiver i ulike kasuser. Kasus bestemmer ofte hvem som er subjekt, hvem som er direkte objekt og forhold som eierskap eller retning. Generelt gir kasussystemer språket fleksibilitet ved å tillate friere ordstilling eller tydeligere rollefordeling. Markeringen kan være morfologisk, gjennom endelser eller prefikser, eller analytisk, gjennom bruk av preposisjoner.

Det finnes flere typer kasussystemer. Det vanligste inndelingsmålet er nominativ-akkusativ, ergativ-absolutiv og tripartitt. I nominativ-akkusativ-systemer markeres subjektet for både intransitive og transitive verb likt (nominativ), mens direkte objekt markeres i akkusativ. I ergativ-absolutiv-systemer er subjektet i intransitive og objektet i transitiv uttrykt i absolutiv, mens agenten markeres i ergativ. Tripartitt-systemer bruker tre separate markører for subjekt av intransitive, subjekt av transitive og direkte objekt. Mange språk kombinerer kasuser med preposisjoner og varierende ordstilling.

Vanlige kasuser inkluderer nominativ, akkusativ, dativ, genitiv, lokativ, instrumental og ablativ. De har ofte bestemte funksjoner som subjekt, direkte objekt, indirekte objekt, eierskap, sted eller middel. Hvilke kasuser som finnes og hvordan de markeres, varierer mellom språkene: noen bruker endelser på substantiver og pronomen, andre er mer analytiske og bruker preposisjoner. Språk med rike kasussystemer, som tysk, russisk, finsk og ungarsk, illustrerer variasjon i markering og kompleksitet.

Kasussystemers rolle i lingvistikken er å forklare hvordan språk organiserer nominalfrie relasjoner og gir informasjon om syntaktiske og semantiske roller. De påvirker også syntaks og historisk utvikling, blant annet ved tap av kasus eller økning av analytiske konstruksjoner basert på preposisjoner og ordstilling.