bøyninger

Bøyninger, eller infleksjoner, er endringer i ordformen som signaliserer grammatisk funksjon i setningen. I norsk språkbruk, særlig bokmål og nynorsk, forekommer bøyninger i flere ordklasser: substantiv, adjektiv, verb og pronomen. Hensikten er å angi tall, kjønn, bestemthet, tid og andre grammatiske kategorier uten å endre ordets rot.

Substantiv: Bøyning av kjønn, tall og bestemthet gir entall og flertall, samt definite former. Eksempel i bokmål: bok (ubestemt entall) → bøker (ubestemt flertall); boka (definit entall) → bøkene (definit flertall). For neutrale substantiv følger mønstre som hus/huset og husene.

Adjektiv: Adjektiv bøyes etter kjønn, tall og bestemthet for å samsvare med substantivet: en stor bil, et stort hus, to store biler; den store bilen, det store huset, de store bilene.

Verb: Verb bøyes i tider og former. Eksempel: å snakke – snakker (presens), snakket (preteritum); har snakket (perfekt); imperativ: Snakk! Infinitiv: å snakke.

Pronomen: Pronomen har egne bøyningsformer for person og tall, og noen funksjoner for kasus og eierskap. Personlige pronomen: jeg, du, han, hun, vi, dere, de; objektsformer meg, deg, ham, henne; eiendomspronomen: min, din, hans, hennes, vår, deres; reflekssivt seg.

Bøyninger spiller en viktig rolle i norsk grammatikk ved å markere subjekt, eierskap og tid, og de varierer mellom bokmål og nynorsk i detaljer. Sentrale prinsipper er konsistens mellom ordklasser og kontekst for tydelighet og grammatisk korrekthet.