Ansiktsrekonstruksjon

Ansiktsrekonstruksjon er medisinsk behandling som gjenoppbygger ansiktets strukturer etter betydelige skader, reseksjon av svulster eller medfødte misdannelser. Hovedmålene er å gjenopprette funksjoner som luftvei og tale, tyging og munnbevegelse, samt å forbedre ansiktets symmetri og estetikk. Behandlingen er ofte tverrfaglig og involverer plastikkirurgi, kjevekirurgi, taletrening og rehabilitering.

Indikasjoner inkluderer omfattende ansiktsstraumer, reseksjon av svulster i ansiktet, nekrotisk vev etter infeksjon, og medfødte misdannelser eller ansiktsdeformiteter.

Planleggingen før operasjonen inkluderer bildediagnostikk (CT/MR), 3D-modeller og virtuell planlegging. Rekonstruksjonsteknikkene deles ofte inn i benrekonstruksjon og mykvevsrekonstruksjon; ved større defekter brukes mikrokirurgiske frittvevstransplantater. Eksempler er fibula-flap eller iliac crest-flap for ben som erstatter kjeve og mandibel, samt hud- og mykvevslapper som radial forearm free flap, latissimus dorsi free flap og ALT-flap (anterolateral thigh).

Moderne teknikker bruker 3D-printing, CAD/CAM og virtuell planlegging for å tilpasse bein og implantater før operasjonen og for å forbedre presisjon.

Postoperativt kreves rehabilitering for å gjenvinne funksjon i munn, tunge og ansiktsmuskler, samt rehabilitering av tale og tyging. Oppfølging overvåker sårheling, funksjonsutvikling og estetiske resultater. Risikoer inkluderer infeksjon, avstøting eller manglende integrasjon av vev og implantater, nerveskader og midlertidige eller permanente endringer i ansiktsfunksjon.

Historisk sett har mikrokirurgiske teknikker revolusjonert feltet siden 1970- og 1980-tallet; fibula-flap og andre frittvevflapper er nå standard i mange rekonstruksjoner. Ansiktsrekonstruksjon er i dag en etablert del av plastikkirurgi, med kontinuerlig utvikling i teknikker og teknologi.