Amplitudeforstyrrelser

Amplitudeforstyrrelser er et begrep som brukes i noen kliniske og forskningsmessige sammenhenger for å beskrive forstyrrelser i amplituden til biologiske signaler eller responser. Det er ikke en etablert diagnostisk kategori i de sentrale nevrologiske eller psykiatriske klassifikasjonssystemene.

Begrepet omfatter forstyrrelser i amplituden på tvers av modaliteter: sensoriske, motoriske og nevroelektriske signaler. Eksempler inkluderer unormal amplitude på motoriske evokerte potensialer, redusert eller forsterket EMG-amplitude, avvik i amplitude av auditoriske eller visuelle evokerte responser, eller endret oppfattet stimulusintensitet i forhold til stimulusamplitude.

Årsaker kan skyldes perifer nerve- eller muskelsykdom, hjerne- eller ryggmargspatologi, metabolske forstyrrelser, tretthet eller legemedi-effekter; funksjonelle eller psykogent faktorer kan også bidra. Distinksjonen mellom organiske og funksjonelle årsaker krever grundig vurdering.

Diagnostikk innebærer vurdering av klinisk historie og nevrologisk undersøkelse; modalitetsspesifikke tester som EMG og nerveledningstester, EEG med evokerte potensialer, audiometri, tester av synsfelt eller visuelle evokerte potensialer, og bildediagnostikk etter behov; nøye vurdering av måleartefakter.

Behandling er rettet mot underliggende tilstand; for funksjonelle varianter benyttes ofte rehabilitering og psykoterapi. Det finnes ingen egen, universell behandling for amplitudeforstyrrelser som et atskilt syndrom.

Prognose og forskning er begrenset, og virkningene varierer etter årsak. Noen amplitudeavvik kan forbedres ved behandling av underliggende tilstand; pågående forskning undersøker amplitude som biomarkør i nevrovitenskap og kognitiv vitenskap.

Se også: amplitude, sensorisk bearbeiding, evokerte potensialer.