Akkrediteringssystemer

Akkrediteringssystemer er formelle mekanismer for uavhengig vurdering og godkjenning av kvaliteten i organisasjoner, programmer eller tjenester. Målet er å sikre at de oppfyller fastsatte standarder, og å skape tillit hos studenter, arbeidsgivere og samfunnet. Akkreditering kan være institusjonell, programbasert eller spesialisert, og benyttes i utdanning, helsevesen, profesjonelle yrkesfelt og forskningsmiljøer.

Et prosess følger vanligvis standarder innen ledelse, styring, faglig innhold, undervisning og vurdering, ansatte og ressurser, kvalitetsforbedring og ansvarlighet. Prosessen inkluderer ofte en selvvurdering av institusjonen, en ekstern evaluering gjennom peer review, besøk av en vurderingskomité, og en beslutning om akkreditering med varighetsperiode og oppfølging. Resultatene offentliggjøres, og gjenakkreditering kreves etter en fastsatt syklus.

Institusjonell akkreditering vurderer hele organisasjonen, mens program- eller fagområdets akkreditering vurderer spesifikke utdanningstilbud eller fagområder. I tillegg finnes spesialiserte akkrediteringsordninger for for eksempel helsetjenester, ingeniørfag eller juristutdanning. I Europa opererer mange akkrediteringsorganer under rammeverk som ENQA og EQAR, som fremmer anerkjente standarder og kryss-kontroll mellom medlemslandene.

Akkreditering gir formell kvalitetssikring og kan fungere som kilde til konkurransedyktig ny finansiering og studentmobilitet. Samtidig møter systemene kritikk om byråkrati, kostnader og ulik praksis mellom land og sektorer. Ulike land har ulike nasjonale regler og kriterier, selv om prinsippene om åpenhet, pålitelig evaluering og kontinuerlig forbedring er felles.