Absorpsjonsgrensen

Absorpsjonsgrensen, eller absorption limit, er et begrep som brukes for å beskrive den maksimale mengden av et stoff som kan absorberes av en organisme eller et spesifikt vev. Grensen oppstår når absorpsjonen ikke følger en direkte, proporsjonal økning i dose, fordi flere mekanismer begrenser hvor mye som kommer inn i kroppen eller inn i cellene. Hovedårsaker inkluderer metning av transporterproteiner, begrenset oppløselighet i fordøyelsesvæsker, og første-pass metabolisme i leveren eller tarmveggen.

Mekanismer og faktorer

Absorpsjon kan være avhengig av saturerbare transporterproteiner som følger Michaelis-Menten-kinetikk, slik at ved høye konsentrasjoner absorberes en mindre andel per ekstra dose. Passiv diffusjon kan være begrenset av stoffets lipidløselighet og vevets membranbarrierer. Oppløselighet og finfordeling i fordøyelseskanalen, luminal pH, og tilstedeværelse av matstoffer påvirker også absorpsjonsgrensen. I tillegg kan førstepassasje metabolisme i tarmslimhinnen eller leveren redusere den absorberte mengden.

Betydning og anvendelse

I farmakologi og klinisk praksis fører absorpsjonsgrensen til ikke-lineær farmakokinetikk ved høyere doser; økt dose gir ofte mindre økning i plasmakonsentrasjon enn forventet. Dette påvirker doseringsstrategier, biotilgjengelighet og risiko for toksisitet eller underdosering. For næringsstoffer kan absorpsjonen være streng regulert av kroppens behov og energibalanse, noe som også gir doseavhengige variasjoner mellom individer.

Eksempler

Jern og vitamin B12 har saturerbare absorberingssystemer som reguleres av kroppens behov. For mange legemidler blir formuleringer og doseringer optimerte for å omgå eller utnytte absorpsjonsgrensen, for eksempel ved bruk av prodrugs eller solubilisatorer.