oppløselighet

Oppløselighet er evnen til et stoff til å løses i et gitt løsningsmiddel ved en bestemt temperatur og trykk. Den angis vanligvis som hvor mye av stoffet som kan løses i en gitt mengde løsningsmiddel, for eksempel i gram per 100 gram løsning eller i mol per liter (molæritet). Når løsningen ikke kan løse mer, har den nådd metning; tilsetninger fører ofte til at ekstra stoff krystalliserer ut.

Oppløseligheten påvirkes av flere faktorer. Temperatur har stor betydning: for mange faste faste stoffer i vann øker oppløseligheten med temperatur, mens oppløseligheten til gasser i væsker vanligvis avtar med økende temperatur og øker med trykk. Løsningsmiddelets polaritet og struktur avgjør hvilke forbindelser som er løselige; polare stoffer løses lett i polare løsninger som vann, mens upolare stoffer passer bedre i upolare løsninger. For salter og andre elektrolytter gjelder kjemiske forhold som ionisering, felles ion-effekt og kompleksdannelse, som kan endre oppløseligheten betydelig. Henrys lov beskriver gassers oppløselighet i væsker som funksjon av trykk.

Kjennskap til oppløselighet inkorporeres også i begreper som oppløselighetsprodukt (Ksp) for sparsommelige salter, og i begreper som syre-base-justering og pH-avhengighet. Metning og potensial for supersaturation påvirker hvordan løsninger oppfører seg i praksis, for eksempel ved krystallisering og ligeramente vedlikehold av formuleringer.

Betydning og anvendelse: Oppløselighet er avgjørende i legemiddelutvikling, næringsmiddelindustri, jord- og miljøvitenskap, og i prosesser der oppløsning og trans-port av stoffer er sentralt. Den måles ofte ved gravimetrisk eller titrimetrisk metode eller etter oppløselighetskurver.