Åreladninger

Åreladninger, også kalt blodletting, er en historisk medisinsk praksis der blod ble fjernet fra en pasient for å behandle sykdommer, basert på humoralteorien om at sykdom skyldes en ubalanse av kroppens fire væsker. Praksisen har røtter i antikken og var vanlig i middelalderen og tidlig moderne tid i europeisk medisin.

I praksis ble blod tatt ut ved venesekjson ved hjelp av skarpe instrumenter, og i andre tilfeller ble blodet samlet ved bruk av igler. Mengden blod som ble fjernet, ble ofte bestemt av pasientens tilstand og av legens vurdering. Den underliggende ideen var at fjerning av blod ville utjevne overskudd og helbrede sykdommen.

Indikasjonene var bredspektrede og inkluderte feber, inflammatoriske tilstander, smerter og ulike midlertidige helseproblemer. Behandlingen ble ofte gjentatt over tid og ble tilpasset pasientens reaksjon og kliniske tegn. Risikoene var betydelige, og omfattet jernmangelanemi, infeksjon, hypovolemisk shock og dødelige komplikasjoner i verste fall.

Med fremskritt i medisinsk vitenskap på 1800- og 1900-tallet ble åreladninger i stor grad forlatt som rutinebehandling for de fleste sykdommer. I dag brukes faglig sett terapeutisk veneseponering i spesifikke tilstander, som ved hereditt jernoverskudd (hemokromatose) og polycytemia vera. Åreladninger står dermed igjen som et historisk kapittel i medisin, som illustrerer skiftende forståelse av kropp, sykdom og risiko ved blodfjerning uten klare indikasjoner.

---