ydmykhet

Ydmykhet er en innstilling og en dyd som innebærer en realistisk vurdering av egne evner og begrensninger, og en fravær av overdreven stolthet eller arroganse. Den består også i å anerkjenne andres bidrag, være åpen for kritikk og forandre egne standpunkter når ny kunnskap taler for det.

Det norske ordet er nært beslektet med dansk ydmyghed, og formen peker mot en felles germansk røtter som signaliserer undervurdering av seg selv og respekt for andre.

Kulturell og religiøs kontekst: I kristendommen er ydmykhet en sentral dyd, og Jesus’ lære vektlegger tjenende lederskap og avmakt. I islam, buddhisme og andre tradisjoner blir ydmykhet sett som en vei til innsikt og rettferdig handling, og som motgift mot egoisme. I moderne sekulære sammenhenger blir ydmykhet ofte sett på som en komponent i etisk oppførsel, sosialt samspill og personlig utvikling.

Moderne betydning: Innen psykologi er ydmykhet definert som en balanse mellom selvtillit og realisme i selvoppfatning, og som vilje til å lære av feil. I arbeidsliv og ledelse forbindes ydmykhet med bedre samarbeid, læring i team og tillit, mens overdreven ydmykhet hos noen kan hindre beslutningstaking eller tydelighet.

Utfordringer og variasjon: Kulturelle forventninger varierer; i noen miljøer kan ydmykhet tolkes som svakhet, mens i andre som en styrke. Det kan også være en balanse mellom å være ydmyk og å stå opp for egne rettigheter eller behov.

Se også: ydmykhet i etikk, selvoppfatning, ledelse.