tjenesteøkonomi

Tjenesteøkonomi beskriver en økonomi der tjenester står sentralt i verdiskaping, produksjon og sysselsetting. I en tjenesteøkonomi utgjør tjenester en betydelig andel av BNP og arbeidsmarkedet, ofte i kombinasjon med vareproduksjon. Overgangen fra en varebasert til en tjeneste- og kunnskapsbasert økonomi har vært særlig tydelig i mange land siden annen halvdel av 1900-tallet, og har blitt forsterket av digitalisering og globalisering.

Hovedtrekk ved tjenesteøkonomien er immateriell produksjon, høy grad av kundekontakt og ofte tettere samspill mellom leverandør og kunde. Produksjon og konsum skjer ofte samtidig og i større grad enn i produksjon av fysiske varer. Tjenester kjennetegnes også av varierende kvalitet (heterogenitet) og ofte spesifikke kompetansekrav. Verdiskapingen bygger i stor grad på menneskelig kapital, kunnskap og relasjoner.

Vanlige sektorer inkluderer finans og forsikring, helse og utdanning, profesjonelle tjenester som advokat- og konsulentvirksomhet, informasjon og kommunikasjonsteknologi, handel, transport, hotell og reiseliv, samt offentlig sektor. Begrepet inkluderer også utviklingen av servitisering, der produsenter av fysiske produkter utvider tilbudet med serviceavtaler, vedlikehold og andre tjenester for å skape merverdi.

Virkninger og utfordringer innebærer blant annet måleproblemer og lavere målbare produktivitetsvekst i enkelte tjenestenæringer, samt vekten av utdanning, innovasjon og digital infrastruktur for videre vekst. Politikk som støtter kompetanseutvikling, forskning, dataøkonomi og rammebetingelser for konkurranse, er sentralt i utviklingen av en sterk tjenesteøkonomi.