ticforstyrrelse

Ticforstyrrelse er en gruppe nevrologisk-psykiatriske lidelser preget av motoriske og/eller vokale tics, som er plutselige, raske og ufrivillige. Symptomer varierer over tid og kan dempe seg i ro og øke ved stress. Inndelingen følger varighet og kombinasjon av tics: foreløpig tic-lidelse, vedvarende motorisk og/eller vokal tic-lidelse, og Tourette-syndrom, der både motoriske og vokale tics har vært til stede minst ett år og oppstart før 18 år.

Symptomene omfatter motoriske tics som ansiktsbevegelser og skuldertrekk, og vokale tics som lyder eller ord. Tics kan være enkle eller komplekse, og enkelte viser ekko eller palilalia. Intensiteten og frekvensen svinger, ofte forverret av stress eller søvnmangel og avtar i ro eller ved konsentrasjon.

Årsaker og patofysiologi antas å være multifaktorielle, med genetisk predisposisjon og dysfunksjon i basal ganglia og dopaminerge systemer. Tilstander som ADHD og OCD forekommer ofte som comorbider. Miljøfaktorer kan påvirke symptomene, men ticforstyrrelser skyldes ikke alene viljestyrt atferd.

Diagnosen er klinisk og baseres på varighet, startalder (oftest før 18 år) og fravær av andre årsaker. Vurdering av comorbide lidelser er viktig. Diagnostiske kriterier følger ofte DSM-5-TR eller ICD-11.

Behandling avhenger av alvorlighetsgrad og funksjonspåvirkning. Mildere tilfeller krever ofte ingen medisinsk behandling; atferdsterapi som CBIT (Comprehensive Behavioral Intervention for Tics) og habit reversal er ofte effektiv. Medikamentell behandling kan være aktuelt ved moderate til alvorlige tics, med antipsykotika (risperidon, aripiprazin), alfa-2-adrenerge agonister (guanfacine, clonidine) og botulinumtoxin for fokale tics. Ved svært alvorlige tics kan dyp hjernestimulering vurderes.

Prognose varierer. Tics når ofte topp i tidlig ungdom, og mange bedres eller remitterer i sen ungdom eller tidlig voksen alder, men noen har vedvarende tics og behov for oppfølging. Forekomsten hos barn og ungdom anslås under én prosent, med mannlig kjønnspreponderans og høyere forekomst av ADHD og OCD som comorbide tilstander.