taktilitet

Taktilitet, eller følelsen av berøring, er en sansefunksjon som lar kroppen oppfatte mekaniske stimuli som treffer huden. Den omfatter opplevelser som lett berøring, trykk, vibrasjon og tekstur, og gjør at vi kan gjenkjenne objekter og overflater gjennom hudkontakt. Taktilitet inngår i somatosensoriske systemet og står i relasjon til andre sanser som temperatur og smerte, men beskrives ofte som en egen modalitet.

Den primære biologiske enheten for taktilitet er huden, som inneholder ulike mekanoreceptorer med spesifikke oppgaver: Merkel-celler og Meissner-legemer gir fin berøring og teksturdisriminering; Pacini-legemer registrerer dypere trykk og vibrasjon; Ruffini-legemer registrerer hudstrekk og vedvarende spenning. Signalene fra reseptorene ledes via afferente nervefibre til sentralnervesystemet og behandles i primære somatosensoriske cortex og tilstøtende områder i hjernen.

Taktilitetsevner måles og vurderes ofte gjennom tester som to-punkts diskriminering, stereognose og grafestesi, samt trykktesting med Semmes-Weinstein-monofilamenter for å vurdere sensitivitet til berøring og trykk. Fin taktilitet gjør at vi kan skille små detaljer og teksturer, mens grovere berøring oppfatter større strukturer og trykk.

Fysiologisk og klinisk har taktilitet betydning for daglig fungering og sikkerhet. Nedsatt taktilitet kan oppstå ved perifere nevropatier (for eksempel ved diabetes), nervekompresjoner (som karpaltunnelsyndrom), slag eller aldersrelaterte endringer. Bedret forståelse og vurdering av taktilitet er viktig i rehabilitering, i utviklingen av haptiske grensesnitt og i tilpasning av proteseteknologi.