særreaksjoner

Særreaksjoner, eller idiosynkratiske reaksjoner, er uventede og ofte uforutsette reaksjoner på legemidler eller andre stoffer som ikke kan forklares ut fra legemidlets kjente virkninger eller av dosebegrenset toksisitet. De opptrer hos en liten andel av pasientene og viser ofte at reaksjonene ikke samsvarer med forventet dose/effekt.

Kjennetegn ved særreaksjoner inkluderer at de ofte er uforutsigbare, kan være doseuavhengige, og kan manifestere seg som hudreaksjoner, feber, leverskade, blodforstyrrelser eller andre alvorlige helseplager. Mekanismer kan være immunologiske (hypersensitivitet) eller metabolske/genetiske, for eksempel variasjoner i enzymer eller i HLA-genetikk som predisponerer for spesifikke reaksjoner. Genetiske faktorer, alder, komorbiditet og legemiddelinteraksjoner kan påvirke risikoen.

Vanlige eksempler inkluderer visse immunologiske reaksjoner som hantes ved HLA-relaterte mekanismer: carbamazepin og Stevens-Johnson-syndrom hos personer med bestemte HLA-typer, abacavir-hypersensitivitet assosiert med HLA-B*57:01, og hemolyse hos personer med G6PD-mangel som utsettes for visse oksiderende stoffer som primaquine. Det er viktig å merke seg at ikke alle særreaksjoner er allergiske i klassisk forstand; mange er ikke-dose-relaterte og kan differensieres fra vanlige bivirkninger.

Diagnose og håndtering innebærer mistanke ved uventede, alvorlige eller vedvarende reaksjoner. Avbryt det aktuelle legemidlet, gi nødvendig støttebehandling og vurder alternative behandlinger. Rapporter og registrer hendelsen i legemiddelovervåking, og i enkelte tilfeller kan genetisk testing være aktuell før reseptutstedelse. Forebygging består i økt bevissthet om risiko hos sårbare grupper og grundig vurdering ved nybehandling.