suverenitet

Suverenitet er et begrep i politisk teori og folkerett som betegner en stats fulle myndighet innenfor et avgrenset territorium og dens frihet fra ytre tvang i beslutningene. Den innebærer også at staten har monopol på lovgivning, utøvende makt og rett til å regulere samfunnslivet og inngå forpliktende avtaler med andre stater.

Innenfor suverenitet skilles ofte mellom intern suverenitet og ekstern suverenitet. Intern suverenitet refererer til statens kontroll over innenlandske anliggender, mens ekstern suverenitet handler om uavhengighet og anerkjennelse i det internasjonale systemet. Ifølge Montevideo-kriteriene må en stat ha permanent befolkning, avgrenset territorium, en regjering og evne til å inngå relasjoner med andre stater; anerkjennelse av andre stater er sentralt for ekstern suverenitet.

Historisk forbindes begrepet ofte med Westfalske fred i 1648, som markerte en utvikling mot prinsippet om ikke-innblanding i andres indre anliggender og staters rett til å styre egne forhold. Gjennom senere tiders kolonisasjon og avkolonisering ble prinsippet gradvis utvidet og kodifisert i folkeretten, slik at staten primært er en suveren aktør i relasjon til andre stater.

I moderne tid står suverenitet overfor krav fra internasjonal rett, menneskerettigheter og globale institusjoner. Regionalt samarbeid og overnasjonale organer, som EU, innebærer at enkelte land avstår noe av autonomien som tradisjonelt kjennetegnet suverenitet. Spørsmål om folkevalgtes selvbestemmelse, beskyttelse av menneskerettigheter og humanitær intervensjon viser at suverenitet ofte er betinget og kontekstbundet.

Til tross for slike presiseringer forblir suverenitet et grunnleggende begrep i statsvitenskap og folkerett, samtidig som det må balanseres mot internasjonale forpliktelser, normer og folkeretten.