støpningen

Støpningen er en produksjonsprosess der flytende materiale, ofte metall, helles i en form for å oppnå ønsket geometri når materialet stivner. Begrepet kan også referere til selve den avstøpte gjenstanden. Støpning brukes i stor utstrekning for metall, plast og keramikk og omfatter ulike teknikker og produkter.

Prosessen foregår etter flere trinn: først utformes et mønster eller en modell, deretter lages en form basert på mønsteret; deretter smeltes materialet, helles i formen og får kjøle seg ned og stivne; til slutt fjernes mønsteret og støpen renses og etterbehandles.

Vanlige støpemetoder inkluderer sandstøpning (fleksibel og rimelig, egnet for store deler), investeringsstøpning (lost-wax), shell-støpning (tynne keramikk-skall for bedre overflatefinish), die-støpning (høyt volum og presisjon for ikke-jernholdige legeringer) og sentrifugstøpning (egnet for sylinderformede eller lange deler). Materialene varierer fra jern og stål til aluminium, bronse og enkelte plasttyper.

Kvalitet og feil er viktige temaer i støpning. Vanlige defekter inkluderer porøsitet, sprekker, mis-run og kaldlukking, samt innhold av oksidasjon eller inneslutninger. Feil kan skyldes mønsterskaping, temperaturkontroll, kjøleprosesser eller feil i støpeformen.

Støpningen har lange historiske røtter og utviklet seg fra antikke bronse- og jernstøp til moderne, automatiserte produksjonslinjer. I dag er støpning en nøkkelmetode i mange industrier, spesielt for komponenter med kompleks form eller store dimensjoner og for volumbasert produksjon.