strålingsbeskyttelse

Strålingsbeskyttelse er et fagområde som tar sikte på å beskytte mennesker og miljø mot skadelige virkninger av ioniserende stråling. Hovedmålet er å redusere helserisiko som kreft og arvelige effekter, samtidig som strålingens nyttige anvendelser i medisin, industri og forskning blir muliggjort. Rammeverket hviler på tre grunnprinsipper som ICRP anbefaler: berettigelse av enhver praksis som innebærer stråling, optimering av beskyttelsen slik at den blir så lav som rimelig mulig (ALARA), og dosegrenser for enkeltindivider.

Beskyttelsen oppnås gjennom en kombinasjon av regulatoriske kontrolltiltak, vurdering av stråledoser og praktiske tiltak. Viktige strategier er å begrense eksponering gjennom tid, avstand og avskerming; bruk av beskyttelsesutstyr og tilfredsstillende innkapsling av strålingskilder. Dosedokumentasjon og miljømålinger sørger for oversikt over eksponeringer. Opplæring, beredskap ved radiologiske hendelser og klare ansvarsforhold er sentralt.

Sektorer som omfattes inkluderer medisinsk radiologi og strålebehandling, kjernekraft og drivstoffsyklus, industriell radiografi og ikke-destruktiv testing, samt forskningslaboratorier, i tillegg til beskyttelse mot miljø- og naturlig bakgrunnsstråling.

Internasjonal veiledning kommer fra organer som ICRP og IAEA, mens nasjonale myndigheter håndhever grenser og tilsynsordninger. Selv om spesifikke dosegrenser varierer mellom land og situasjon, ligger yrkesmessige grenser vanligvis i området noen titalls millisievert per år, mens offentlig eksponering holdes betydelig lavere (ofte om lag 1 mSv per år). Den overordnede tilnærmingen er ALARA.