smertesignalene

Smertesignalene er nervesystemets signaler som varsler kroppen om potensiell vevsskade. De oppstår når nociceptorer reagerer på skadelige stimuli eller ved inflammatoriske tilstander, og overføres som elektriske impulser. Som en del av det somatosensoriske systemet bidrar de til raske beskyttelsesreaksjoner og til å gi bevisst oppmerksomhet til skadestedet.

Nociceptorer er frie nerveender i hud, ledd, muskler og viscerale organer. De omdanner mekaniske, termiske og kjemiske stimuli til elektriske signaler ved hjelp av ionekanaler og mediatorer som prostaglandiner og bradykinin. Impulsene transporteres via primære afferente fibre: A-delta-fibre gir rask, skarp smerte, mens C-fibre gir langsommere, verkende smerte.

Nerveimpulsene synapser i bakhornet i ryggmargen, hvor de frigjør glutamat og nevropeptider. Andre ordensneuroner krysser midtlinjen og ascenderer via spinothalamisk bane til thalamus. Derfra når signalene somatosensoriske områder i cortex for lokalisering og kvalitetsbearbeidelse, mens limbiske systemer bidrar til smerteopplevelsen, det affektive aspektet.

Nedadstigende baner fra hjernestammen kan dempe eller forsterke smerte via interne nevroner i bakhornet. Endogene opioider, serotonin og noradrenalin spiller viktige roller i smertemodulering. Faktorer som forventning, kontekst og følelsesmessig tilstand påvirker smerteopplevelsen. Gate-control-teorien beskriver hvordan stimulering av store fibre kan redusere smertesignalene.

Smerte deles ofte inn i nociceptiv smerte, inflammatorisk smerte og nevropatisk smerte. Kronisk smerte kan involvere sentral sensibilisering, der nervesystemet blir overfølsomt. Forståelse av smertesignalene er viktig for diagnose og behandling, som analgetika, fysioterapi og psykologiske tilnærmingsmåter.