sluttningsstabilitet

Sluttningsstabilitet er geoteknikkenes vurdering av en skrånings evne til å motstå drivkrefter som får massen til å bevege seg eller rase. Stabilitet måles ofte ved faktoren for sikkerhet (FS), som er forholdet mellom motstandskrefter og drivkrefter. En FS større enn 1 indikerer forventet stabilitet under gitte forhold.

Viktige påvirkningsfaktorer inkluderer geologi og jordtyper, som kohesjon c' og friksjonsvinkel φ', enhetsvekt γ, samt lagdeling. Hydrologi og poretrykk, skråningens helling og høyde, samt tilstedeværelse av vegetasjon og menneskelig påvirkning spiller også en viktig rolle.

Analysemetoder omfatter limit equilibrium-teknikker som Bishop-, Janbu- og Morgenstern-Price-metoder, kombinert med hydrologiske beregninger av poretrykk. Finite element-metoder brukes for mer komplekse skråninger. Probabilistisk analyse vurderer usikkerhet i materialparametere og laster for å få en mer robust risikovurdering.

Vanlige feilmekanismer inkluderer translasjonssvikt (glidning langs et slipplan), rotasjonssvikt og planar eller wedge-svikt av en skråning. Seepage og nedbør påvirker poretrykk og dermed stabiliteten. Seismiske hendelser kan dramatisk redusere FS og utløse plutselige kollaps.

Stabiliseringstiltak inkluderer drenering og avvanning for å senke poretrykk, dreneringsbrønner og forholdsforbedringer. Tiltak som jordspiker, ankre, massestøttende vegger og geotekstiler brukes sammen med terrengomforming og vegetasjon. I enkelte tilfeller vurderes erstatning av jordmaterialer eller omforming av skråningen.

Overvåking og risikostyring er sentralt: inclinometre, piezometre og måleenheter for jordtrykk indikerer bevegelser og poretrykk. Observasjonsprogram og tidlige varslingssystemer, ofte støttet av fjernmåling som InSAR, bidrar til å redusere risiko i veier, jernbane, gruve- og damprosjekter.