skulderstabilitet

Skulderstabilitet beskriver skulderleddets evne til å holde caput humeri i glenoide fossa under bevegelser og belastning. Stabiliteten består av statiske restriksjoner som leddkapsel, ligamentsystem og glenoide labrum, samt dynamiske restriksjoner fra rotatorcuffen og de scapulohumerale musklene, samt nevromuskulær kontroll og riktig scapulær koordinasjon.

Anatomi og mekanisme. Skulderen er et kuleledd med stort bevegelighetsomfang og relativt liten kontaktflate. Stabilitet opprettholdes av kapsel og ligamentsystemet rundt glenohumeralleddet, labrum som forsterker glenoide kanten, rotatorcuffens kompresjon av caput humeri, og periskapulære muskler som styrer scapula og opprettholder en koordinert scapulohumeral rytme.

Vanlige former for skulderinstabilitet inkluderer akutte traumatiske luksasjoner (oftest anterior), posterior og multidireksjonale typer, samt tilbakevendende instabilitet ved kapsulært laxitet. Skader som ofte følger inkluderer Bankart-lesjon, Hill-Sachs-lesjon og SLAP-lesjon, som kan forverre stabilitet og funksjon.

Vurdering innebærer grundig anamnese, kliniske tester og bildediagnostikk. Pasienter beskriver ofte plutselige smerter og en følelse av at skulderen “gir etter” eller låser seg. Kliniske tester som apprehension-relocation, sulkus-tegn og belastningstest kan bidra. Bildediagnostikk inkluderer røntgen for å utelukke frakturer og MR eller MR-arthro for lesjoner i labrum, kapsel og rotatorcuff.

Behandling. Behandling avhenger av instabilitetstypen og graden av skader. Ikke-operativ behandling inkluderer kortvarig immobilisering, fulgt av strukturert rehabilitering med fokus på rotatorcuff- og scapula-styrke, propriosepsjon og skulderkoordination. Ved gjentatte luksasjoner eller betydelig ben- eller bruskdefekt kan kirurgi være aktuelt, for eksempel arroskopisk Bankart-reparasjon, kapsulær shift eller Latarjet-prosedyre ved betydelig ben-tap i glenoiden. Rehabilitering etter operasjon er avgjørende for å oppnå god funksjon og redusere risiko for ny luksasjon.