situasjonsmodifikasjon

Situasjonsmodifikasjon er en tilnærming innen kriminalitetsforebygging som fokuserer på å endre den umiddelbare konteksten der en kriminalitet kan begås for å redusere mulighetene for å begå slike handlinger. Den er en sentral del av situasjonsbasert kriminalitetsforebygging (SCP) og bygger på antagelsen om at kriminalitet ofte skyldes tilgjengelige muligheter og valg, snarere enn bare individuelle faktorer.

Hovedprinsippet i situasjonsmodifikasjon er å påvirke mulighetene for kriminalitet gjennom konkrete tiltak i miljøet. De fem klassiske strategiene er å øke innsatsen for den som begår kriminaliteten (gjøre det mer krevende), øke risikoen (gjøre det farligere å prøve), redusere gevinsten (minimere utbyttet), redusere provokasjoner (minimere utløsende faktorer) og fjerne unnskyldninger (gjøre lovverket og rutinene tydelige og vanskelige å omgå). I praksis innebærer dette ofte en kombinasjon av fysiske endringer, teknologiske løsninger og organisatoriske prosedyrer, som kan bidra til naturlig overvåkning, kontroll av tilgang og bedre oppfølging av risiko.

Eksempler på tiltak inkluderer forbedret gatebelysning og synlig nærvær av personer og eiendom (naturlig overvåking), installasjon av overvåkingskameraer, forbedret låsing og målrettet design av bygninger for å gjøre uønsket atferd vanskeligere, tilgangskontroll og bedre barrierebygging, samt prosesser som reduserer muligheten for tyveri eller svindel og tydeliggjør ansvarsfordeling.

Implementering av situasjonsmodifikasjon krever systematisk kartlegging av risiko, målrettede tiltak, samt evaluering av effekt og eventuelle utilsiktede konsekvenser, som for eksempel om kriminaliteten flyttes til et annet sted eller tidspunkt. Metoden har sin opprinnelse i SCP-forskning på 1980- og 1990-tallet, særlig knyttet til Ronald V. Clarkes arbeid og litteraturen som kobler rutineteori til praksis.

---