selvkalibrerende

Selvkalibrerende beskriver systemer eller prosesser som justerer sine kalibreringsparametere automatisk under normal bruk, uten menneskelig inngripen. Slike systemer estimerer og oppdaterer parametere som bias (offset), skala, geometriske forhold og optiske avvik basert på interne referanser, redundante sensordata og historiske observasjoner. Målet er å bevare målepresisjon og pålitelighet over tid og i varierende miljøforhold.

Metoder omfatter modellbasert selvkalibrering og online estimering ved hjelp av teknikker som Kalman-filtre, Bayesiansk inferens eller minste kvadraters tilnærming. Sensorfusion og selvkontroller bidrar til å oppdage inkonsistenser mellom sensorer, mens inkrementell oppdatering av parametere skjer enten kontinuerlig eller i korte kalibreringsintervaller.

Anvendelser finnes i navigasjon og kontrollsystemer, som inertialmåling (IMU) i roboter og kjøretøy, kamerabaserte systemer som automatisk retter intrinsiske parametere og avbøter optiske forvrengninger, samt vitenskapelige instrumenter og prosessutstyr i industrien. Selvkalibrering er også viktig i astrofysikk og radiokommunikasjon hvor instrumenter må korrigere for miljøtilstander.

Fordeler inkluderer redusert nedetid og behov for manuell kalibrering, samt forbedret ytelse under endrede forhold. Begrensninger omfatter krav til observabilitet og riktige modellantakelser, nødvendig beregningskapasitet, og risiko for feilaktig kalibrering dersom data blir støyende eller systemet opererer i scenarier hvor parameterne ikke er entydig identifiserbare.

Relaterte konsepter inkluderer online kalibrering, autokalibrering og sensorfusion. Begrepet brukes bredt i tekniske fagfelt for å beskrive systemer som kontinuerlig vedlikeholder og oppdaterer måleparametere uten manuell inngripen.