selvforsvar

Selvforsvar er praksis og teori for å beskytte seg mot fysisk skade i farefulle situasjoner. Det innebærer forebygging, avverging og, hvis nødvendig, kontrollert bruk av kroppslig kraft for å sikre fysisk sikkerhet. Selvforsvar omfatter ofte bevissthet om risiko, verbal deeskalering og fluktmuligheter, i tillegg til teknikker utviklet i ulike kampsporter eller sikkerhetsprogrammer.

Historisk sett har selvforsvarstradisjoner utviklet seg i mange kulturer. I moderne tid har nåtidens kurser og treningsformer fokus på proporsjonalitet, nødvendighet og forholdsmessighet mellom trussel og respons, samt rett til å søke hjelp hos myndigheter. Regelverk og tolkninger varierer mellom land og regioner.

Praktisk trening består vanligvis av å utvikle situasjonsforståelse, kommunikasjon og avstand, samt fysiske ferdigheter som kan hindre eller avlede et angrep. Mange programmer inkluderer deeskaleringsteknikker, fall- og frakoblingsteknikker og, i noen tilfeller, grappling eller slåteknikker, men målet er å få en trygg avstand og å unngå skade så langt det lar seg gjøre.

Et viktig prinsipp er proporsjonalitet: kraft som brukes må være nødvendig og forholdsmessig i forhold til trusselen. Retten til å bruke forsvar varierer avhengig av lovverk; noen steder gjelder plikten til å trekke seg unna før kraft brukes, andre steder er stand-your-ground-prinsipper gjeldende. Etter en hendelse kan varsling til politiet og rapportering være påkrevd.

Sikkerhet og etikk i selvforsvar innebærer opplæring av kvalifiserte instruktører, forsiktighetsregler og bruk av beskyttelsesutstyr i treningssituasjoner. Det legges vekt på ansvar, ikke-aggresiv holdning og at treningsverktøy ikke skal brukes for å skape konflikt.