forholdsmessighet

Forholdsmessighet, eller prinsippet om forholdsmessighet, er et rettslig og etisk prinsipp som brukes til å vurdere om tiltak eller inngrep er rimelige i forhold til målet som etterstrebes. Hovedideen er at virkemidler ikke må være mer inngripende eller belastende enn det som er nødvendig for å oppnå et legitimt formål.

Ordet kommer av norske ord som betyr forhold og målt/egnethet, og brukes særlig i rettsvitenskap, offentlig forvaltning og menneskerettighetsjuridikk. Prinsippet fungerer som et styringsverktøy for å sikre at statlige tiltak, tilrettelegging av regler og begrensninger i individers rettigheter står i forhold til hva som er politisk eller juridisk ønskelig.

I praksis blir forholdsmessighet ofte praktisert gjennom en firetrinns test: 1) et legitimt formål må foreligge, 2) tiltaket må være egnet til å nå formålet, 3) tiltaket må være nødvendig, dvs. ikke kunne oppnås på en mindre inngripende måte, og 4) avveiningsanalyse – fordelene ved tiltaket må stå i forhold til ulempene eller kostnadene det medfører for enkeltpersoner eller samfunnet. Dette gir rettsanvendere og myndigheter et rammeverk for å vurdere rimelighet og proporsjonalitet.

Anvendelsen varierer mellom områder som strafferett, offentlig myndighetsutøvelse og rettighetsbeskyttelse. Kritikk peker på at vurderingen kan være subjektiv og avhenger av kontekst, verdier og hvilke formål som anses legitime.