satellittsystem

Et satellittsystem er et nettverk som bruker satellitter i bane rundt jorden for å levere kommunikasjons-, navigasjons- eller overvåkningstjenester. Det består av tre hovedkomponenter: space segment, ground segment og user segment. Space segment omfatter satellitter og deres påfølgende fly- og baneinfrastruktur; ground segment dekker kontroll- og bakkestasjoner, telemetri, sporing og kommando—samt driftssentraler for å sikre stabil drift; user segment består av sluttbrukerutstyr som mottakere og antenner.

Satellitter kan være i ulike baner. Geostasjonære baner (GEO) ligger omtrent 35 786 kilometer over ekvatorn og gir konstant dekning over et bestemt område, ideelt for TV-distribusjon og telekommunikasjon. Mellom- og lavbaneorbitaler (MEO og LEO) har lavere høyder og lavere ventetid, men krever flere satellitter for global dekning. Satellitter bruker transponderer og ulike frekvensbånd, som C, Ku og Ka, for å motta og videresende signaler.

Anvendelser inkluderer telekommunikasjon (telefon, bredbånd og kringkasting), navigasjon og posisjonering (GNSS), jordobservasjon og miljøovervåkning, værvarsling og enkelte militære applikasjoner. Operasjonelt involverer systemet uplink fra jordstasjon til satellitten, behandlingen i transponden og nedlink til dekningen, mens GNSS-satellitter kontinuerlig sender signaler og navigasjonsmeldinger som mottakere bruker for å beregne posisjon.

Utfordringer inkluderer høye kostnader, teknisk kompleksitet, romsøppel og behovet for internasjonal regulering. ITU styrer frekvensallokasjon og koordinering mellom land for å sikre kompatibilitet og redusere interferens. Historisk har tidlige systemer som Telstar bidratt til utviklingen av moderne satellittkommunikasjon.