satellittovervåkning

Satellittovervåkning er bruken av kunstige satellitter i bane rundt jorden for å samle inn informasjon om jordbundne forhold. Innhentingen skjer ofte ved hjelp av ulike sensorer, primært optiske kameraer og radarsensorer (syntetisk åpningradar, SAR), samt termiske og multispektrale instrumenter. Optiske sensorer gir detaljerte bilder i dagslys, men er avhengige av værforhold og lys; SAR-sensorer kan derimot operere under dårlige forhold og i mørke.

Valg av bane og sensor gir forskjellig tidsmessig dekning. LEO-satellitter gir høy oppløsning og hyppig dekning av bestemte områder, GEO-satellitter muliggjør nesten kontinuerlig overvåkning av utpekte steder, og MEO brukes for bredere dekning. I tillegg finnes satellitter for kommunikasjonsovervåking og elektronisk etterretning, som kan avlytte eller overvåke RF-kommunikasjon og datatrafikk.

Bruksområder spenner fra militære og nasjonale sikkerhetsformål til sivil anvendelse som grensekontroll, infrastrukturovervåkning, naturressursforvaltning og katastrofehåndtering. Dataene støtter kartlegging, miljøovervåkning og beredskap ved flom, jordskred eller skogbrann. Kommersiell satellitteknologi gjør også bildedata tilgjengelig for forskning, planlegging og næringsliv.

Regulering og etikk er sentrale temaer i satellittovervåkning. Overvåkningen reiser spørsmål om suverenitet, personvern og retten til data, og blir påvirket av internasjonale avtaler som regler fritt og fredelig bruk av verdensrommet samt nasjonale lover om lisensiering og tilgang til data fra satellitter.

Utfordringer inkluderer vær og skydekke som begrenser optisk billedkvalitet, kostnader og teknisk kompleksitet ved å hente og behandle store data. Sikkerhetsaspekter som mottiltak, som radiostøy og anti-satellitt trussel, samt juridiske og etiske spørsmål om datadeling og ansvar, står også i fokus.