ruminasjon

Ruminasjon er en psykologisk prosess der en person gjentar og ofte passivt fokuserer på negative tanker om seg selv, sine problemer og årsakene til sitt ubehag, uten å gjøre konkrete tiltak for å endre situasjonen. Den forekommer ofte ved depresjon og generalisert angst og kan vedvare hos barn, ungdom og voksne.

Forskningen skiller gjerne mellom to typer ruminasjon. Brooding refererer til en passiv, selvkritisk granskning av smerte og problemer, mens reflektiv ruminasjon innebærer en mer analytisk, men fortsatt problemfri tilnærming som ikke nødvendigvis fører til løsning. I praksis kan begge former bidra til vedvarende negative stemninger og redusert motivasjon til å handle.

Konsekvenser og sammenhenger: Langvarig ruminasjon er forbundet med forverring av depressive symptomer, nedsatt kognitiv fleksibilitet og dårligere problemløsing. Den kan også øke risikoen for tilbakefall av depresjon og forverre andre psykiske plager som angst og stress.

Behandling og håndtering: Vurdering kan gjøres med standardiserte verktøy som Ruminativ Responses Scale. Behandling viser god effekt for å redusere ruminasjon gjennom kognitiv atferdsterapi (CBT), mindfulnessbaserte tilnærminger og aksept- og forpliktelsesterapi (ACT). Vanlige teknikker inkluderer kognitiv restrukturering, oppmerksomhetstrening, tidsplaner for bekymring eller ruminerende tenkning, samt økt aktivitetsnivå og sosial støtte.

Forebygging og praksis: Praktiske tiltak inkluderer å sette av spesifikke tider til å tenke gjennom vansker, øve på mindfulness og søke profesjonell hjelp hvis ruminasjonen blir vedvarende eller alvorlig påvirker daglig funksjon.