resursmobilisering

Resursmobilisering er en prosess der grupper identifiserer, skaffer og fordeler ressurser for å oppnå felles mål. Begrepet brukes ofte i sosiologi og statsvitenskap, særlig i studiet av sosiale bevegelser, politiske kampanjer, ideelle organisasjoner og katastrofeberedskap. Kjernen i resursmobilisering er at suksess ikke avhenger av misnøye alene, men av evnen til å skaffe og bruke nødvendige ressurser, organisere dem effektivt og få tilgang til støttespillere og institusjoner.

Teoretisk står resursmobilisering sentralt i ressursmobiliseringsteorien (Resource Mobilization Theory, RMT), utviklet av John D. McCarthy og Mayer Zald i 1970- og 1980-årene. Teorien fokuserer på hvilke ressurser som må mobiliseres, hvordan de organiseres, og hvordan nettverk, lederskap, bidrag og frivillige arbeid påvirker bevegelsens kapasitet. Ressurser deles ofte inn i materiell (penger, utstyr, lokaler), menneskelig (kompetanse, frivillige, ledere), medlemskap og legitimitet (moralske ressurser), samt informasjonsressurser (forskning, medier, nettverk).

Anvendelser inkluderer analyse av hvorfor bevegelser vokser eller avtar, og hvordan organisasjoner planlegger kampanjer, mobiliserer frivillige og skaffer finansiering. Kritikk peker på at teorien kan undervurdere kulturelle faktorer, maktstrukturer og misnøye og konfliktdynamikker, og at fokuset på tilgjengelige ressurser noen ganger skjuler underliggende urettferdighet eller konflikt.