resonansbandbredden

Resonansbandbredden er et begrep som brukes innen fysikk og ingeniørvitenskap for å beskrive det frekvensområdet rundt resonansfrekvensen hvor en oscillator eller et resonanssystem responderer med en amplitude som er en viss brøkdel av maksimalamplitude. Typisk defineres båndbredden som frekvensintervallet mellom punktene hvor amplituden faller til 1/√2 (omtrent 0,707) av toppamplituden, eller tilsvarende, hvor effekten er halvert. Dette tilsvarer et fall på 3 desibel (dB) fra maksimal effekt.

For et enkelt harmonisk system, som en dempet masse-fjær-system eller en RL- eller RC-krets, er resonansbandbredden relatert til systemets dempning. Høyere dempning resulterer i en bredere båndbredde, noe som betyr at systemet responderer over et større frekvensområde, men med lavere toppamplitude. Omvendt vil lavere dempning gi en smalere båndbredde, med en skarpere resonans og høyere toppamplitude.

Konseptet med resonansbandbredden er viktig for å forstå hvordan systemer oppfører seg nær resonans. Det brukes i mange applikasjoner, for eksempel i design av filtre, antenner, musikkinstrumenter og analyse av akustiske rom. Båndbredden gir et mål på selektiviteten til et resonanssystem; et system med smal båndbredde er mer selektivt for frekvenser nær resonansen. Forståelsen av resonansbandbredden hjelper ingeniører med å designe systemer som opererer optimalt innenfor spesifikke frekvensområder, enten det er for å forsterke visse frekvenser eller for å dempe uønskede frekvenser.