pliktetik

Pliktetikk, eller deontologisk etikk, er en gren av normativ etikk som vektlegger plikter og prinsipper som avgjør hva som er moralsk riktig, uavhengig av konsekvensene. Den legger vekt på at visse handlinger er moralsk rette i seg selv og at vi har plikter overfor andre og samfunnet.

Kantisk pliktetikk er den mest innflytelsesrike formen. Immanuel Kant hevdet at moralen hviler på fornuft og at mennesker har iboende verdi. Hovedideen er det kategoriske imperativ: handle etter en maksime du samtidig kan ville blir universell lov. En annen formulering er å behandle mennesket i alle tilfeller som et mål i seg selv og aldri bare som et middel. Kant skilte også mellom perfekte plikter (uomtvistelige krav som ikke kan brås bort, for eksempel å avstå fra å lyve) og imperfekte plikter (mer fleksible krav, som å hjelpe andre når man har mulighet).

W. D. Ross bidro til en mer pluralistisk deontologi ved å introdusere prima facie‑plikter. Ifølge Ross finnes det flere grunnleggende plikter, som lojalitet og reparasjon, rettferdighet, ikke-skade, nytte og takknemlighet, samt selvforbedring. Når disse pliktene kolliderer, må vi vurdere konteksten og velge hva som dominerer i situasjonen.

Kritikk av pliktetikk inkluderer at den kan virke rigid og lite fleksibel i situasjoner hvor konsekvenser av handlingene virker avgjørende. Motsetningsvis kan det være uklart hvordan man skal håndtere konflikter mellom plikter, og noen kritikere peker på at livets nyanser krever vurderinger av konsekvenser.

I moderne anvendelser spiller pliktetikk en sentral rolle i profesjonsetikk, som medisin, jus og forretningsetikk, der regler og prinsipper gir grunnlag for vurderinger av rett og galt i praksis.