paleografi

Paleografi er studiet av historiske håndskrifter og skriftlige tradisjoner. Den undersøker hvordan skrift og bokproduksjon har utviklet seg over tid, og hvordan tegnformer, ligaturer, forkortelser og layout avspeiler saksforhold og geografisk opprinnelse. Paleografi fokuserer på boklige kilder i motsetning til epigrafikk, som behandler inskripsjoner på stein og metall.

Metoder omfatter detaljert analyse av tegnformer, alfabet og stilistiske trekk, ligaturer, forkortelser, oppsett og scripto-praksis, samt vurdering av det fysiske materialet (blekk, pergament, papir og innbinding). Ved å sammenligne med daterte exemplarer og kjente stilperioder kan manuskriptets alder og opprinnelse anslås. Paleografi brukes ofte sammen med kodikologi og tekstkritikk for å rekonstruere og bedømme tekster og deres kontekst.

Historisk sett ble moderne paleografi utviklet i den tidlig moderne tid; Jean Mabillon regnes som grunnleggeren av feltet i De re diplomatica (1681). Siden har metoden og anvendelsen utvidet seg til bevaring, katalogisering og digital paleografi.

I dag utnytter forskere digitale verktøy som høyoppløselige bilder, multispektrale avbildninger og maskinlæring for gjenkjenning av håndskrift og organisering av store manuskriptkorpuser. Paleografi bidrar til datert og lokalisert tekst, identifikasjon av forfattere og autentisering, og er en viktig del av humaniora, historie, teologi og arkeologi.