obduksjon

Obduksjon er en postmortem medisinsk undersøkelse av en død kropp med sikte på å fastslå dødsårsaken, dødsforløpet og å dokumentere sykdom eller skader. Den kan også bidra til klinisk kvalitetsvurdering, forskning og utdanning, og i rettslige sammenhenger avklare dødsårsaken når den er ukjent eller mistenkelig.

Det finnes flere typer obduksjon. Klinisk obduksjon utføres vanligvis etter samtykke fra avdødes nærmeste pårørende og der dødsårsaken trenger avklaring. Rettssmedisinsk obduksjon, eller forensisk obduksjon, gjennomføres når dødsfallet er plutselig, uventet eller mistenkelig, og kan være pålagt av myndighetene.

Gjennomføringen skjer i et likhus og følger strenge aseptiske rutiner. Den innledes med en ytre vurdering av kroppen, deretter en innvendig undersøkelse av organene i bryst- og bukhulen og, ved behov, hodet. Prøver til histologi, toksikologi og mikrobiologi kan tas. Avhengig av formålet kan hele eller deler av organene fjernes. Funnene dokumenteres i en rapport og lagres i et arkiv.

Etikk og samtykke er viktige hensyn i møte med familier og kulturelle eller religiøse verdier. Rettlige obduksjoner kan gjennomføres uten samtykke i visse jurisdiksjoner hvis det er nødvendig for etterforskning eller offentlig interesse.

Alternativer til full obduksjon inkluderer minimalt invasiv obduksjon og virtuell obduksjon ved hjelp av postmortem bildediagnostikk som CT eller MR, ofte kombinert med vevsprøver.