midtvokaler

Midtvokaler er vokaler som artikuleres med tungespissen eller tungens kropp plassert mellom de høye (lukket) og de åpne (åpne) posisjonene i munnhulen. De utgjør en viktig del av vokalutvalget i mange språk og kan bidra til fonologisk kontrast sammen med høye og åpne vokaler. Høye vokaler har tungen nær ganen, mens åpne vokaler har tungen lavere; midtvokalene står altså i mellom disse posisjonene.

Artikulering og variasjon. Midtvokaler kan være entydig midt i munnhulen i et språk, men graden av høyde varierer noe mellom språk og dialekter. De kan være både fremre, sentrale og bakre i munnen, og de kan være ukjærende (unrounded) eller runde (rounded) avhengig av leppenes kjølv. Det finnes ikke et universelt sett med midtvokaler, men mange språk har tydelige front- og/eller bakre midtvokaler som formidler fonologisk kontrast.

Klassifisering. I fonetikk blir midtvokaler ofte delt inn i to understøyninger: close-mid (nær-mid) og open-mid (åpen-mid). En sentral midtvokal beskriver en posisjon nær midten av tungenes høyde og kan forekomme i ulike deler av munnhulen. I praksis finner man ofte frontmidvokaler som /e/ og /ø/ og bakmidvokaler som /o/ og /ɔ/ i mange språk, med variasjon i avrunding og presis høyde avhengig av språkets vokalsystem.

Eksempler og betydning. Midtvokaler er vanlige i europeiske språk, for eksempel i fransk og spansk, hvor e- og o-lyder ofte lar seg betegne som midtvokaler i enkelte analyser. I norsk fonologi forekommer midtvokaler som e, ø og o i mange ord og bidrar til vokalharmoni og kontrast sammen med andre vokaler.

Oppsummert er midtvokaler en grunnleggende kategori i fonetikk og fonologi som beskriver vokaler mellom høye og åpne posisjoner, med videre inndeling i close-mid og open-mid og variasjon i plassering og runding.

---