løvfellende

Løvfellende refererer til planter som mister bladene årlig, vanligvis i høst i tempererte klima. Mange trær og busker i tempererte og subtropiske områder er løvfellende. Til forskjell fra eviggrønne arter mister løvfellende arter bladene og later til å ruste seg til neste vekstsesong ved nyblad.

Fysiologisk skjer bladavfallet gjennom en prosess kalt bladabskisjon. I abskisjonssonen ved bladfestet dannes en avgrenset zone av døde celler som gjør at bladet løsner uten å skade grener. Hormoner som auxin og etylen, samt endringer i vann- og næringsbalanse, styrer tidspunktet for avfallet. Bladene blir ofte gule og senere brune eller røde når klorofyll brytes ned og karotenoider og/eller anthocyaniner blir synlige. Avfall av blader sparer planten energi og vann i ugunstige årstider, spesielt vinter og tørke.

Økologi og betydning: Løvfellende trær og busker dominerer ofte i tempererte skoger og bidrar til sesongmessig lysforandring, jordtemperatur og fuktighetsforhold. Når blader faller, bidrar de til nedbrytning og jordhumus, som frigjør næringsstoffer tilbake til skogbunnen. Bladfallen gir også habitat og matkilder for mange insekter og smådyr i ulike årstider.

Geografi og variasjon: Løvfellende planter finnes primært i tempererte soner på begge halvkloder og i enkelte fjellområder. Noen arter er semi-løvfellende eller tørke-løvfellende, der bladene faller som svar på tørke heller enn årstidene. Eksempler på løvfellende arter inkluderer eik (Quercus), bjørk (Betula), bøk (Fagus), lønn (Acer) og osp (Populus).