levetidsforlengelse

Levetidsforlengelse, eller livsforlengelse, betegner forskning og praksiser som har som formål å forlenge menneskets levetid eller helseperiode. Begrepet skiller ofte mellom total levetid og helseforlengelse – tiden med god funksjon og lav sykdomsbelastning. Faget omfatter biogerontologi, geriatrisk medisin og bioetikk, og forskning er både grunnleggende og klinisk.

Tilnærminger varierer fra livsstilsfaktorer som regelmessig fysisk aktivitet, et balansert kosthold og tilstrekkelig søvn, til medisinske og biomedisinske intervensjoner. Innen forskning er kalorisrestriksjon og periodisk faste studert for å utsette aldring. På den biomedisinske siden undersøkes geroprotectors, senolytiske legemidler og regenerativ medisin, mens gen- og cellebaserte teknikker også blir utforsket i prekliniske og tidlige kliniske studier.

Statusen i dag er at det ikke finnes sikre metoder for å forlenge maksimal levetid hos mennesker. Enkelte tilnærminger har vist forbedringer i helseparametere og forsinkelse av enkelte aldersrelaterte sykdommer i dyr, og enkelte kliniske studier prøver ut metoder som metformin eller rapamycin-lignende forbindelser, samt senolytika. Resultatene er lovende i noe grad, men vitenskapelig konsensus mangler og langsiktige sikkerhetsdata mangler.

Etiske, sosiale og økonomiske spørsmål følger med levetidsforlengelse. Ulik tilgang til effektive behandlinger kan forsterke sosial ulikhet, og bærekraft, feltregulering og langsiktige konsekvenser for helsevesenet er tema for debatt blant forskere og beslutningstakere.

Fremtiden forventes å bringe mer forskning og nøye vurderinger av fordeler og risikoer før bred anvendelse blir aktuell.