landskapsområder

Landskapsområder er geografiske enheter som grupper områder med liknende fysiske, økologiske og kulturelle kjennetegn. Begrepet brukes i regionalisering, planlegging, naturforvaltning og undervisning for å beskrive variasjonen i et landskap og hvordan ulike områder henger sammen.

Et landskapsområde preges av samspillet mellom naturgrunnlag som topografi, geologi, klima, jordarter, hydrologi og vegetasjon, samt menneskelig påvirkning gjennom bosetting, landbruk, infrastruktur og kulturminner. Grensene mellom landskapsområder er ofte glidende og kan være vage; avgrensningene kan være basert på spesifikke kriterier eller tilpasses administrative behov for planlegging og statistikk.

Tilnærminger til å definere landskapsområder varierer. Naturlig regionalisering fokuserer på fysiske faktorer og kontinuitet i landskapsegenskaper, mens økologisk regionalisering vektlegger økosystemer og biologisk mangfold. Kulturell eller økonomisk regionalisering tar hensyn til bosetting, språk, kulturarv og næringsmønstre som former landskapsopplevelsen og bruken av området.

I Norge og andre land brukes landskapsområder i kartlegging, konsekvensanalyser og forvaltning av naturressurser, vern av sårbare landskap og til å tilrettelegge for reiseliv og lokal identitet. Endringer i klima, arealbruk og demografi kan påvirke hva som karakteriserer et landskapsområde over tid, noe som gjør fleksibilitet og åpenhet for ulike definisjoner viktig.