konklusjonene

Konklusjonene er den definite, flertallsformen av konklusjon og refererer til avslutningsdelen i tekster som forskningsrapporter, avhandlinger, artikler og faglige utredninger. De utgjør gjerne sluttpunktene i en argumentasjon ved å oppsummere hovedfunnene, svare på problemstillingen og belyse betydningen av arbeidet. Innhold og form varierer mellom disipliner og sjangre, men konklusjonene har vanligvis en felles funksjon: å gi leseren en klar og sammenhengende avslutning av det som er blitt presentert.

Innholdsmessig inneholder konklusjonene ofte en kort repetisjon av formålet eller spørsmålene, en syntese av sentrale resultater, en tolkning av hva disse resultatene betyr i en større sammenheng, samt en vurdering av begrensninger og usikkerheter. De kan også inneholde implikasjoner for praksis eller politikk og forslag til videre forskning. Det er vanlig å unngå å introdusere ny data eller nye funn i konklusjonen; i stedet skal den bygge på det som allerede er presentert i analysen og diskusjonen.

Stil og plassering: I norsk faglitteratur ligger konklusjonene vanligvis mot slutten av arbeidet, etter diskusjonen og før referanselisten. De bør være korte, konsise og velstrukturerte, med klare koblinger mellom spørsmålene som ble stilt og det som er kommet frem i studien. Språket bør være nøkternt og faktabasert, og konklusjonene skal kunne leses som en avsluttende evaluering av prosjektets bidrag.

Etymologi og bruk: Ordet konklusjon stammer fra latin concludere; i norsk har konklusjonene formen med den definite plural ending -ene. Konklusjoner kan brukes både i akademiske og i mer generelle analyser for å oppsummere og vurdere det som er levert.